Hvordan, hvorfor og når jeg ble vegetarianer

La oss starte i 1980 i Nederland da jeg ble født. Fra fødselen av har jeg kjent en spesiell forbindelse med dyr. Faren min forteller alltid stolt at Duuk, familiens hund, passet godt på meg da jeg var barn. Faren min som er veldig glad i dyr selv kjøpte en shetlandsponni, Sabina, til med og lillesøstera mi, da jeg var syv år gammel. Sabina var verdens snilleste ponni, som forvandlet meg til en skikkelig hestejente.

Som nesten alle nederlandske barn i den tiden spiste jeg  et typisk nederlandsk kosthold: kornprodukter, grønnsaker, frukt, meieriprodukter, kjøtt, fisk og ris. En vanlig  nederlandsk middag besto av: potet, grønnsaker og et stort stykke kjøtt. Til frokost var det alltid et obligatorisk glass melk og ost var favoritten når det gjald pålegg.

Jeg tenkte ikke så mye over maten min eller hvor maten egentlig kom fra. Mora mi var opptatt av at vi barna skulle spise grønnsaker og frukt hver dag og vi spiste fullkorns brød istedenfor loff. Til frokost og lunsj måtte vi velge noe sunt på brødskive før vi fikk noe søtt. Så først var det som regel ost eller leverpostei som gjald som sunt pålegg og etterpå kunne vi velge syltetøy, sjokoladepasta,  eller noe andre form for sjokoladepålegg hvor det finnes mange forskjellige varianter av i Nederland. Om sommeren fikk vi ofte lov å ta med lunsjen utendørs og da ga jeg min ’sunne’ brødskiver med leverpostei til Duuk.

Faren min hadde sitt eget spesielle kosthold som besto av kjøtt og potet med brun saus til middag, loff med meierismør og kjøttpålegg, ost eller egg til frokost og lunsj og han drakk sikkert 12 liter Coca Cola per uke. Som snacks elsket han alt som var frityrstekt eller dekket av pisket fløte. Jeg husker ikke at jeg har sett min far spise frukt som ikke var en del av et eller annet kake eller dessert.

Ikke så rart at jeg var forbauset da min far inspiserte listen med ingredienser på en pakke med frossen snacks til frityrsteking. Jeg var 14 år da det skjedde. Jeg husker det godt. ”Hva er det du holder på med?”, sa jeg.  Og svaret hans førte til at jeg ble vegetarianer. Han sa: ”Jeg sjekker om det ikke finnes hestekjøtt i maten min”. Han ville ikke spise hest og det ville jeg heller ikke! Jeg hadde aldri tenkt over at kjøtt kunne vært lagd av hest.

Æsj, der og da sluttet jeg å spise hestekjøtt og begynte jeg å tenke over maten min og hvor det kom fra. Da jeg var 15 år gammel bestemte jeg at jeg egentlig ikke ville spise noe som kom fra døde dyr i det hele tatt. Mora mi ble litt irritert siden hun da måtte ta hensyn til meg med matlagingen og farmor var redd jeg skulle bli syk. Farmor var nemlig datter av en slakters familie. Farmor var veldig glad i dyr også, men hun hadde ikke noe imot å spise dem. Jeg husker godt at hun prøvde å lure meg til å spise kjøtt. Hun pleide å kjøpe potetgull med ost- og skinkesmak og trodde at det virkelig var ost og skinke inni  (jeg hadde sjekket listen med ingredienser på forhånd). Etterpå fortalte hun da til søstera mi at hun hadde fått til å få meg til å spise kjøtt.

Hvem lurte hvem her?

Og så endte jeg opp med å bli vegetarianer.

Siden jeg var 15 år har jeg ikke spist kjøtt. Og det går bra med meg. Jeg har til og med gitt blod mens jeg bodde i Nederland. Allikevel har jeg alltid vært redd for helsa mi og særlig mangelsykdommer.  Dette endret seg i 2011 da jeg leste boka ’Kina Studien’ fra T. Colin Campbell.